Dverghanner i Daleelva:
En dverghann kjønnsmodner i elven ved størrelser på 10-18 cm før den smoltifiserer og vandrer til havs. Dverghanner forekommer i høye prosentantall i mange elver. De representerer en genetisk og økologisk ressurs som det bør tas hensyn til ved forvaltning, elvekultivering og vekselvirkning mellom villaks og rømt oppdrettslaks.
 Dverghannen har to alternativer etter at den var kjønnsmoden første gang. Den store gulaktige dverghannen på bildet har sannsynligvis kjønnsmodnet flere ganger i elven. Den minste var kjønnsmoden om vinteren, men har her fått blank smoltdrakt, og er klar til å vandre til havs.
Vi vet nesten ingenting om hva som skjer med ville dverghanner som vandrer til havs, selv om vi kan anta at flesteparten av dem smoltifiserer etter fullført kjønnsmodning. I Havforskningsinstituttets forsøk med havbeite med laks viste det seg at dverghanner som ble sluppet våren etter kjønnsmodning kom tilbake fra havet etter ett år i overraskende høye antall som laks på 2-3 kg. Mens gjenfangsten av søsknene til dverghannene lå på rundt 3-4 %, så kom 10% av de tidligere dverghannene tilbake. Disse tallene inkluderer alle rapporterte merker, dvs både fra utsettingssted, kilenøter, garn og elvefiske. Stamfisken til disse forsøkene kom fra Daleelven. Det har også blitt registret at anleggsproduserte dverghanner som er merket og satt ut i Daleelven har kommet tilbake til elven etter ett år i havet.
I samarbeide med Dale Jakt og Fiskarlag undersøker Havforskningsinstituttet hvilken effekt det har å bruke dverghanner som stamfisk. I tradisjonelt kultiveringsarbeide brukes de ikke selv om de er en naturlig del av livet i elven. Rognen til hunnlaks blir derfor delt opp og befruktet med melken til ulike hannfisk; både store hannlaks og dverghanner.
 Vi er interessert i å kartlegge vekst, kjønnsmodning og overlevelse til avkommet til disse familiene både i elv, på anlegget og etter oppholdet i havet.
I gamleløpet ble det høsten 2000 satt ut nesten 10.000 store yngel fra 12 ulike familier på en strekning på over en kilometer. Halvparten hadde dverghanner som fedre, resten store hanner. Elektrofiske har vist at disse nå er i flertall, med unntak fra den nederste delen av gamleløpet der det er like mye aure. Alle var fettfinneklippet. Det er forventet at en høy andel vil vandre ut som smolt i 2001.
Like mange fisk fra de samme familiene (ca. 10.000) blir foret opp til smolt på anlegget, og vil bli satt ut i løpet av våren. Det planlegges nå merking av denne smolten i 2001. En gruppe vil bli Carlin- merket. Minst halvparten fettfinneklippes og merkes med snutemerke. Dette er et svært lite magnetisert merke som skytes inn snuten på fisken. En detektor avslører om fisken er merket. Dette merket brukes for å kunne skille den oppforete smolten fra den fettfinneklippete fisken som vandrer naturlig ut fra gamleløpet. Dermed kan vi sammenligne effektene av å sette ut stor yngel i gamleløpet i forhold til oppforing av smolt på anlegget.
Det blir brukt moderne genetiske DNA metoder for å finne ut hvilken familie hver fisk kommer fra. Ved hjelp av en liten bit av en finne av en fettfinneklippet fisk kan fedrene avslører på laboratoriet.
Fra 2002 vil en stor del av fangsten i Daleelven komme fra disse forsøkene. Det vil da bli særdeles viktig å innhente opplysninger om fettfinneklippet laks, til beste for både forskningen og for å få en best mulig forvaltning og kultiveringsstrategi i Daleelven. |
